En glad nyhet... og en trist nyhet!

Okei, den glade og lange nyheten først. Jeg la meg i går med visse forhåpninger om det som skulle skje dagen etter. Og våknet i dag tidlig med glade nyheter på TV'en... Det skulle bli sol i dag :D Oooooog at Barack Obama hadde blitt valgt til USAs neste president, nummer 44 i rekken!
Hva burde vel jeg bry meg om amerikansk politikk? Fordi om vi vil det eller ikke, så er USA en vital del i vår framtid som et folk. Ikke bare vi, men hele verden. Så da er vi pent nødt, eller nødt og nødt... men det kan vi sette oss et syn på hvem vil vi ha som president

Denne gangen sto det mellom republikaneren John McCain og demokraten Barack Obama... Som vi alle vet så sto demokratenes presidentkandidatstilling (dæven, langt ord) mellom Obama og ingen ringere enn bitcha til selveste president-pimpen, Bill Clinton... altså Hillary Clinton! Det gikk sånne små humringer mellom rekkene blant oss som liker grov humor med rasistiske undertoner. "Skal vi velge mellom en kvinne og en neger? Det blir som å velge hvilken fot du vil skyte deg i." Hehe, neida. Vet den var litt stygg.

Men skal prøve å ikke bruke lang tid på dette innlegget. Da blir det ikke særlig intressant for leserne. Men skal ikke si at jeg har så mye greie på amerikansk politikk. Men en viss peiling på hva de forskjellige partiene står for vet jeg. Men som komikeren Dave Chapelle sa: "I don't really know what they stand for, but I don't really care about that. I just look at their character." Jeg er litt mer opptatt av meningene også da, men jeg tror jeg greier å se på en person om han vil bli en god president eller ikke.

Når det kommer til John McCain. Husker en tale av ham for en del måneder siden når han og hans medarbeidere nettopp hadde gjort et skikkelig framsteg etter en down-period. Der sa han "I guess we really showed them what a comeback is." med et selvtilfreds og sleskt smil. Helt siden da har jeg hatt et dårlig inntrykk av ham. Han virket på meg som en ny Bush, selv om han neppe hadde gjort det like dårlig. Men ser du godt etter kan du se den samme maktsykheten i øynene som Bush hadde. Om McCain hadde blitt valgt hadde jeg blitt svært skuffet, men ikke nødvendigvis pga McCain...
Men snarere sagt pga hans visepresident, Sarah Palin. Aldri i mitt liv har jeg sett et mer sinnsykt ensformig tenkende og galt kvinnemenneske inntre i en så verdensomspennende politikk. Forestill dere hvis McCain uheldigvis skulle stryke med av å kveles på et Wasa-knekkebrød, og Palin skulle settes inn i Det Hvite Hus. Jeg tør ikke forestille meg det. Når ikke en gang hennes eget parti ble enig med henne, var det vel kanskje like greit at det gikk som det gikk.

Men når jeg ser på Barack Obama ser jeg noe annet. Jeg ser noe annet enn en person som sitter i en stol og gir ordre. Jeg ser mer enn ord og løfter. Jeg ser håp. Et håp om at problemer kan bli løst på andre måter enn på Bush-måten. At samfunnet kan fungere på en grunnmur av toleranse og realisme. Han har nok vunnet mange velgere med bare ett ord. Change. Men spør dere meg så sier det ordet mye mer enn alle de muligens tomme ord som faller ramlende ut av den eldgamle og mest sannsynlige illeluktende munnen til John McCain. Det er et glimt i øynene til Obama som sier at hans løfter er av det slaget man kan stole på.

Det ble vel litt langt likevel dette politiske innlegget, men det var vel nødvendig og jeg forstår hvis noen av dere ikke giddet lese det. Men uansett så er dette en historisk dag. USAs har fått sin første svarte president. Og jeg tror det ikke er bare meg som er spent på hva denne mannen kan utføre, du har hvertfall min støtte Barack!
Og jeg håper også at John McCain kommer over tapet og kommer seg videre. Han er en god politiker egentlig, men Det Hvite Hus tror jeg nok er mye mer enn han kan håndtere. Hvis han får noen til å holde han litt i bånd tror jeg han kan gjør det bra han også.

Men Sarah Palin... Hvis du noen gang skulle trenge det, så har vi et psykiatrisk sykehus på Hjelset. Og du er så klart hjertelig velkommen hit!


Og nå til den triste nyheten. Det har kommet meg for øret at bassisten Chi Cheng, i bandet Deftones som jeg hører på har havnet i koma etter en bilulykke. Dette satte meg litt ut når jeg fikk høre det, har bare blitt gladere og gladere i Deftones med tiden og det er veldig trist når noe sånt skjer. Jeg ønsker uansett Chi all god lykke og håper du våkner opp igjen snart! Mine tanker går til ham, hans familie og selvsagt de andre i bandet, som sikkert har en tøff tid akkurat nå.