Min tale til Russen

Jada, jeg vet russetiden er over. Men etter å ha hørt talene til de fungerende russepresidentene i Molde følte jeg at ikke alt som skulle ha vært sagt, ble sagt. Derfor har jeg laget min egen tale til årets russekull i Molde. Talen kommer nok til å bli litt personlig, men det får dere tåle.


Kjære medruss.

Jeg har lenge anet et veiskille i det fjerne siden jeg begynte på Molde VGS. Veiskiller har det vært over alt, men akkurat nå står vi ovenfor det største av dem alle. Og jeg skal ikke legge skjul på at det er nettopp dette veiskillet jeg har gruet meg mest til. For hva er det som venter oss nå? Vi har før vært vant til å begi oss ut i nytt terreng. Men nå skal vi ikke bare møte en ny skole... Mange av oss skal møte en helt ny by eller i det hele tatt et nytt liv. Selv om ikke alle skal flytte fra Molde, så må de møte hverdagen hvor mange av vennene deres fra Molde VGS ikke er der hele tiden. Noen skal også i militæret for å bli mannfolk eller mannlige kvinnfolk. Jo, folkens. Dette er virkelig et veiskille vi står ovenfor her.

Når jeg begynte på Molde Vgs så kjente jeg nesten ingen jeg gikk i klasse med. Det var ikke så VELDIG mange fra Kleive og Hjelset som hadde søkt på Molde. Men nå har jeg gått her i 3 år, og i dag vet jeg nesten hvem alle i de forskjellige klassene på trinnet mitt er, og jeg har blitt kjent med en del av dem. Og mange av dem er så fantastiske personer at jeg har nesten ikke ord. Og tanken på at om bare en liten stund skal jeg skilles fra så mange av dem, skremmer vettet av meg.

Og jeg vedder på at mange mener det samme. Men jeg ber dere alle om å se framover. Denne tiden framover ser kanskje litt trist ut, men den bærer med seg nye muligheter. Den skal forme vår framtid som mennesker i samfunnet, og våre voksenperiode. Derfor var det absolutt på sin plass at vi de siste 17 dagene fikk skvist ut noe av det mest barnslige vi hadde i oss. Vi har gjort skoledagene tøffe for våre kjære 1. klassinger og ikke minst våre kjære lærere. Vi har hatt en episk og minnerik krig mot våre elskverdige rivaler, Romsdal, som inneholdt både vann, egg og mye annet. Og nå har vi også gått stolte og standhaftige gjennom Moldes gater med hodene hevet og byens eldre og yngre befolkning som våre vitner.

Men jeg ber dere ikke bare om å holde denne tiden som et minne, men som et utgangspunkt for det livet du nå står foran. Klart så bør du vurdere dine valg med omhu osv. Men livet er for kort til å gjøre rette valg hele tiden. Vi brukte disse 17dagene til å finne barnet i oss. Mitt råd til dere er, behold det barnet. Du vil trenge det flere ganger i livet. Som russ har jeg funnet ungdomskilden. Selve trikset er simpelthen å aldri bli helt voksen. Ta noen dumme valg av og til. Det vil minne deg på hva slags person du er.

Så nå står vi klar til å gi fatt på hver vår sti her i livet. Og det kan være trist, jeg er klar over det. Men fatt mot. For i det samfunnet vi lever i i dag så skal du faktisk være god for å ikke holde en viss kontakt med folk. Vi har nettby, vi har facebook, vi har msn. Med den teknologi som vi har så skal det aldeles ikke være noe problem. Gå til dine nærmeste venner, gi dem en knuseklem eller håndtrykk eller whatevver... og si: "dere skal jeg aldri gi slipp på!"
Og tro meg, jeg har listen klar. Og den er ganske lang i tillegg.
Og de som dere ikke er SÅ gode venner med, men som dere likevel kommer til å savne å se trynet på. Ikke stress. Når dere kommer tilbake i helgene og i feriene så kommer dere garantert til å treffe på disse folkene nede på Dockside og på torget og overalt.
Så når tiden endelig er kommet og vi må labbe i vei: Ikke si farvel!
Si: Ser deg senere

Med det vil jeg takke for meg. Takk for noen fine 17 dager sammen, som skal danne grunnlaget for oss i framtiden.
Catch you guys on the flipside. ;D



Litt av grunnen til at jeg laget denne talen var jeg hadde nettopp et flashback tilbake på alle minnene jeg har hatt de 3 siste årene. Og jeg fikk faktisk tårer i øynene. For uansett hvor forberedt jeg er så kommer det nok til å bli litt tungt. Jeg har tenkt over det, og har funnet ut at jeg har blitt med i mange "gjenger" på skolen. Det er så klart den vanlige gjengen som jeg skal flytte til trondheim med deler av. Så er det så klart gjengene i klassn. Magerøy, Tovan og Øyene og sånn. Mads og Mats osv. Også så klart Daniel og Einar. Flotte folk jeg virkelig kommer til å savne.
Så er det så klart Øyst, Thomas, Olemann og de... De er riktignok et år yngre enn meg, så de er vel fortsatt i Molde en stund til.
Og i det siste halvåret vil jeg tro, har jeg sakte men sikkert glidd inn i gjengen til Line fra Postaaa... Og jeg kan nesten ikke legge skjul på at jeg har blitt litt glad i dem og. Det har vært mange herlige samtaler jeg har ledd meg i hjel av. Syke samtaler, men likevel herlige. Både Line, Oda og Oda, Solveig, Magne, Maja, Andreas og Bård tilogmed er herlige mennesker. Tror jeg kommer til å savne dem en god del og...

Og sist men ikke minst så er det jo Martine og Tanita. De to mest fantastiske kvinnemenneskene jeg har møtt. De er begge helt utrolige og jeg kommer til å savne dem som en gal når jeg reiser til Trondheim. De er selve hjørnesteinen i den fine tiden jeg har hatt på Molde.

Det er nettopp det. Det er satans mange fra Molde som skal til Trondheim neste år vet jeg, så spørs om det blir som å flytte i hele tatt! Men mesteparten av de beste vennene mine skal IKKE til Trondheim. Både Martine og Tanita skal til Oslo. Line og gjengen skal også forskjellige steder rundt om i landet. Det er det som suger litt med det hele.
Men som før så prøver jeg å se så lyst på det som mulig og si: Takk Gud for msn!

Håper bare veiene til meg og de andre jeg har nevnt her krysser hverandre så ofte som mulig...